Fri ytring. Synspunktene som presenteres her er skribentens egne og samsvarer nødvendigvis ikke med Forfatterforbundets holdning.

før han ba meg om å vurdere bokmanuset hans.   

Av Tine-Jarmila Sir, forfatter

Forlagsbransjens nedfallsfrukt har fått ligge og gjære altfor lenge uten at noen har kastet dem, men nå er det nok. Min opplevelse med seksuell trakassering er ikke enestående. Dessverre har det blitt gjort altfor lite for å motvirke dette, selv om man vet bransjen er liten og dermed ekstra sårbar. Risikoen ved å varsle kan oppleves stor.

Jeg mottok voldtektstrusselen for noen år siden da jeg jobbet som manuskonsulent. Jeg er frilanser og hadde ingen steder å si fra, og ikke anså jeg det som et alternativ heller, for jeg orket ikke forholde meg til en type som sikkert bare ville le det bort og si han kødda. Kanskje gjorde han det, kanskje ikke, men der jeg satt, med ganske dårlig råd, måtte jeg vurdere risikoen – tjene noen lapper og godta å bli behandlet på den måten, eller si fra meg jobben og pengene, og dermed demonstrere for ham at dette var noe jeg ikke synes var greit. Jeg endte opp med bare å si fra meg jobben.

Ikke før 2017 kom bransjens retningslinjer mot seksuell trakassering. Selv om tanken er god, har retningslinjene mange hull, for de henvender seg i større eller mindre grad til de ansatte i forlagsbransjen – ikke frilansere eller forfattere, som utgjør en stor del av bransjen. Forslagene er: gå til styreleder, snakk med HR-avdelingen og lignende.

Frilansere og forfattere kan selvsagt varsle til forlagene de er tilknyttet, og forlagene kan motta varselet og lytte til personen som kommer med hendelsen, men de er handlingslammet, virker det som. Det ser ikke ut til at det er laget en varslingsordning ut fra bransjens retningslinjene mot seksuell trakassering. Likestilling- og diskrimineringsombudet har gitt klar beskjed om at hverken forlag eller foreninger som Forfattersentrum, DnF eller forleggerforeningen skal behandle varsler. Per nå eksisterer kun Diskrimineringsnemnda som varslingssted.

Med ni måneders behandlingstid på saker, blir det lovlig lenge å vente på at noe skal skje. Og hvis det ikke har skjedd noe som er verdig en politianmeldelse – som en seksuelt ladet melding eller slibrig hvisking i øret på fest ikke er – hva skal da sanksjonene bli og hvordan skal man fortsette arbeidet sitt i mellomtiden? Diskrimineringsnemnda kan gi vedtak om oppreisning eller i noen veldig få tilfeller pålegge stans eller andre nødvendige tiltak for å få trakasseringen til å ta slutt, men hvordan stopper man med sikkerhet en atferd som foregår i mer eller mindre i det skjulte.

Problemet er ikke bare vanskeligheten med å vite hva sanksjonene faktisk skal være, men også at man som varsler må gi fra seg anonymiteten i slike saker. Den anklagede har rett på innsyn i saken sin, og så lenge det går på personens handlinger og personlighet, har hen krav på å få vite hvem som har varslet. Det gjør at mange vegrer seg, fordi det naturlig nok er belastende å vite at hen nå vet at du har varslet. Personen man varsler mot, kan jobbe i forlaget man utgir på, så risikoen for å miste stallplassen sin blir større, fremtidige oppdrag som konsulent kan falle fra – hele levebrødet kan potensielt sett falle bort hvis det ikke blir tatt på alvor eller får reelle konsekvenser.

Siden forlag eller foreninger ikke kan behandle varsler, får ofre for seksuell trakassering et urettmessig ansvar for å få stoppet personen som bedriver trakasseringen – hvis de ikke varsler til Diskrimineringsnemnda kan i prinsippet trakassøren få fortsette uten konsekvenser. Heidi Austlid i Forleggerforeningen sa i Dagsnytt 18 at en idé kanskje kan være å nedfelle noe i normalavtalen, kontrakten som forfatter og forlag underskriver ved en bokutgivelse: hvis forlag får vite om trakasserende atferd utført av en av deres forfattere, kunne en konsekvens for eksempel være at kontrakten termineres. Men da er man avhengig av at trakassøren har en pågående kontrakt på en bok, og hvor lenge skal en slik nedfellelse i normalavtalen da gjelde? Ett år etter utgivelse, fem, femten? Og det kan fort bli komplisert om boka senere blir en bestselger på et annet forlag. Dessuten vil denne ordningen ikke fungere om forfatter blir trakassert av redaktør.

Forlag og foreninger skal ivareta begge parter, både anklager og anklaget, samtidig som de ikke har et overordnet ansvar for noen av oss eller myndighet til å sanksjonere. En løsning kunne være å begrense tilgangen for trakassører til arrangementer, festivaler eller lignende? Sosial utestengelse? Men dette kan potensielt misbrukes og kan være på grensen til sensur og boikott. Og det går mot det viktige prinsippet i vårt rettsvern om at du er uskyldig til motsatte er bevist. Jeg som varsler kan heller ikke ta på meg å kontakte steder hvor personen er tilknyttet eller har oppdrag, og håpe det kan lede noe sted selv om anklagene i seg selv kan være alvorlige nok. Vi trenger ryddigere løsninger som fører til en bedre og mer velfungerende bransje. 

Frank Rossavik skriver i Aftenposten at bokbransjen er rigget for seksuell trakassering, og at det til tider er tunger inn i ører og hender opp under skjørtekanter når det serveres alkohol på forlagstilstelninger. Men det er ikke bare på fuktige kvelder den seksuelle trakasseringen skjer, langt derifra, og det er viktig å huske når noen sier de ikke vet noe om det, ikke har sett noe. Den groveste formen for seksuelle overtramp skjer mer subtilt, i asymmetriske maktrelasjoner, som det er flust av i bransjen, redaktør-forfatter, markedssjef-forfatter et cetera. For eksempel: en debuterende forfatter som akkurat har satt sin fot inn i bransjen, som er overlykkelig å få være del av noe stort, og som får beskjed av redaktøren sin om at hun er den eneste som slipper å suge ham for å få en bokkontrakt. Hvordan skal hun tolke eller reagere på noe slikt? Som ny i bransjen vet man ikke hvor man skal henvende seg hvis redaktøren oppfører seg ufint. Frykten for ikke å bli tatt seriøst, bli avfeid som overfølsom eller ukul, ikke bli trodd eller få det bortforklart som en uheldig kommentar, kan også veie tungt.

En høythengende bransjeperson må være bevisst på hvilken asymmetri som faktisk eksisterer, og det er hens ansvar å sørge for at den forvaltes på korrekt måte. Dette er også nedfelt i retningslinjene fra 2017. Men så er det disse som da også vet å utnytte dette, som da en mannlig forfatter fikk insinuert av en ansatt i forlaget, med en fremskutt posisjon, at det å inngå i seksuelle handlinger med vedkommende ville være fordelaktig for promoteringen av boka han var på vei til å gi ut.

Å motta bilder av kjønnsorganer uten samtykke, slibrige meldinger, eller møter hvor redaktøren initierer seksuell kontakt etter kontraktsinngåelse, skaper også en asymmetri som setter den utsatte i en posisjon hvor hen kan oppleve at å reagere, avvise eller konfrontere vedkommende kan sette jobb og utgivelse i fare. Eksemplene er flere, men for å beskytte anonymiteten til de utsatte, lar jeg være å nevne flere konkrete hendelser her.

Da Agnes Ravatns kronikk ble publisert i Aftenposten forrige uke, regnet jeg med at det ville bli mye snakk på sosiale medier om saken. For er det en ting jeg har sett, er det at forfattere ikke ligger på latsiden hva gjelder å diskutere bransjeanliggender. Et eksempel på det er da Per-Marius Weidner-Olsen mistet kontrakten sin med Oktober etter det kom frem at han var straffedømt for overgrep, og at boka hans Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen, hadde en overlappende tematikk. Innlegg på innlegg ble skrevet, og det ble diskutert hyppig i tråder hos ulike forfattere. Lange, gjennomtenkte, diskuterende innlegg ble lagt frem.

Men Agnes’ kronikk er så vidt blitt nevnt.

Jeg stusset på dette, hvorfor så stille om noe som angår oss forfattere i aller høyeste grad? Kun et par steder ble det nevnt, men uten et sinne og oppfordring om at folk må skjerpe seg, slik jeg kanskje forventet. Dette er fornedrende adferd som skaper stor utrygghet, det motsatte man trenger i en bransje som ellers er så usikker og konkurransedreven. Er vi så redd for å diskutere saken, for å trå noen vi kjenner på tærne, fordi bransjen er så liten og det er fort gjort at en trakassør er i vennekretsen eller på neste møte med forlaget? Er vi redd for at våre egne utgivelser vil bli straffet hvis vi sier fra og står opp mot drittsekkoppførsel? Hvis så er, tenk hvordan det da er for noen som blir utsatt for seksuelt krenkende atferd av en kollega eller en forlagsansatt. Hvis noen som observerer eller får høre om trakasserende oppførsel ikke griper inn eller griper fatt, hvordan skal det føles trygt å si fra for den som er utsatt for den oppførselen?

Jeg savner at vi som en kollegagruppe sier fra, at vi setter foten ned ved å skrive et opprop, skriver et innlegg på bloggen til forlaget vårt, for eksempel, viser med de kanalene vi har at vi ikke går med på slik oppførsel. At vi tar en alvorsprat med vedkommende eller sier i fra til ledelsen hvor personen er ansatt. Vi har et kollektivt ansvar for å stå opp for hverandre, i en bransje hvor vi som oftest sitter alene, på hver vår tue og ikke nødvendigvis vet hvor vi skal henvende oss hvis vi blir utsatt for trakassering, eller i verste fall overgrep. Jeg vil juble den dagen jeg er på en sammenkomst og noen griper fatt i hen som oppfører seg ufint og åpenbart trår over streken, og i stedet for å observere fra sin sirkel i rommet, sammen med kollegene sine og et plastglass med vin i hånda, heller bryter ut og går bort, tar tak i situasjonen og får stoppet den før vi mister en dyktig forfatter som så vidt har startet karrieren sin, fordi hen ikke orker å forholde seg til redaktøren sin eller bransjen i sin helhet.

Jeg håper forlagene og foreninger reviderer retningslinjene de laget i 2017, jeg håper det kommer på plass et eksternt varslingorgan, som ikke er Diskriminerinsnemnda, grunnet den lange behandlingstiden og at de ikke kjenner bransjen så godt som vi selv gjør. Og jeg håper kolleger i større grad kan støtte hverandre fremover, skrike høyt når noe skjer, og ikke være så redd for å gripe inn i en situasjon som virker ugrei. Jeg lover hvert fall å si fra neste gang jeg hører om noe slikt, enten direkte til personen som gjør det, eller ta det opp med forlaget eller arbeidsplassen til vedkommende.

Vi kan ikke være konfliktsky i dette, vi må tåle ubehaget det er å konfrontere, slik jeg antar vi hadde håpet noen ville gripe inn hvis vi selv sto låst fast i en slik situasjon og ikke fant møtende blikk i et rom.

Kronikken ble første publisert på Minervanett 21. november 2020.