Fri ytring. Synspunktene som presenteres her er skribentens egne og samsvarer nødvendigvis ikke med Forfatterforbundets holdning.

Forfatterforbundet er medlemmenes forening. Vi ble stiftet for at alle forfattere skal ha rett til å organisere seg. Medlemmene er selve eksistensberettigelsen. Videre var det antallet medlemmer som gjorde det umulig for Kulturdepartementet å overse oss. At vi vant frem. Medlemmene er forbundets største aktivum – for ikke å si eneste kapital. Nå mener dette medlemmet at det er grunn til å spørre om styret har glemt dette?

 

Det er ingen grunn til å mistenke ledelsen i forbundet for manglende demokratisk sinnelag. Alt gjøres sikkert i god hensikt og med medlemmenes antatt beste for øyet. Men det er likevel grunn til å spørre om dagens styre, forhandlingsutvalg og øvrige ledelse, har rotet seg vekk i strategisk tenkning rundt den fortsatt pågående dragkampen om fordelingen av bibliotekvederlaget, eller av andre årsaker har glemt medlemmene sine? En slik annen årsak kan være at kommunikasjon med medlemmene, i en stram timeplan, må vike for andre arbeidsoppgaver.

Etter at jeg ikke helt frivillig, forlot styret for et år siden, har jeg stusset over hvor skrint det er med informasjon rundt det som foregår sentralt i forbundet. Den informasjonen som kommer er rent faktisk og gir lite innblikk i den tankegangen som ligger bak ulike beslutninger. Om forsikringsordningene i LO er foret godt, men det var ikke for gode forsikringer dette medlemmet var med å ta initiativ til en åpen forening for skjønnlitterære forfattere.

Om forhandlingene har det vært bortimot taust og forbundet har i liten grad brukt mediene for å påvirke resultatet. Det skal tydeligvis arbeides i det stille. Vi er blitt det tause forfatterbundet.

Det sies at styret ønsker synspunkt og innspill fra medlemmene om hvordan våre interesser best skjøttes. Da synes jeg det er noe underlig at disse sidene, som jeg nå velvillig har fått legge ut en bloggpost på, normalt ikke er åpne for medlemmene. Det sies at dette skyldes tekniske forhold, som automatisk generert spam, men det er underlig at medlemssidene til Forfatterforbundet ikke gir mulighet til ytringer fra medlemmene. En medlemsside som medlemmene ikke får være med å fylle er ikke fullverdig.

Vi har, som sagt, fått noe innsikt i hva som er skjedd gjennom forhandlingene, men ingen kunnskap om hvordan det er tenkt. Men vi ser jo det foreløpige resultatet og det er det ikke noe grunn til å rope hurra for. Hvorfor er det blitt så dårlig? Kan det være fordi styret og forhandlingsutvalget ikke har brukt oss, medlemmene? Ikke bare minnet om det over forhandlingsbordet, men aktivt brukt den kjøttvekta som over 400 medlemmer representerer i denne sammenhengen? Et eksempel på slik aktiv bruk ville vært krav om en uravstemning.

Da vi kjempet for såkalt representativitet – altså retten til å delta i fordelingen av de felles midlene som er tiltenkt oss forfattere over statsbudsjettet og senere gjennom Kopinor, ble det gjort et grundig arbeid med å dokumentere ikke bare medlemstallet, men også hva medlemmene hadde skrevet og som var tilgjengelig på landets biblioteker. Dette medlemmet er ikke i tvil om det var denne dokumentasjonen som banet vei, ikke en genial forhandlingsstrategi eller styrets brilliante opptreden i møter med departementet, heller ikke den stormen som opprettelsen av vårt forbund vakte i mediene. Den var medlemstallet som avgjorde.

Jeg kan ikke se at dette argumentet er brukt aktivt nå. Det er et nytt regime i Kulturdepartementet, både politisk ledelse og de administrativt ansvarlige er nylig skiftet ut. Det er stortingsrepresentanter som åpenbart ville vært lydhøre for krav om at medlemsmassen må ha avgjørende betydning for tilgangen på vederlagsmidlene og annen støtte. Om noen av disse veiene er forsøkt er det ikke formidlet til oss medlemmer.

Da jeg, våren 2019, ikke var ønsket med i ledelsen lenger, pekte det øvrige styret på LO-medlemskapet som den viktigste saken. Kanskje var jeg ikke tydelig nok, kanskje avsporet den for meg opprivende personkonflikten som fant sted i styret på det tidspunktet, uansett burde det allerede da vært lett å se at LO-medlemskapet ikke var den store utfordringen vi da sto foran. LO ventet med åpne armer og vi da også har spasert rolig inn i det viktige fellesskapet.     

Den store utfordringen vi står foran, og som vil ligge der som et værhardt fjell i årene fremover, er hele det tette fellesskapet som kan kalles «det litterære etablissementet». Det består ikke bare av våre søsterforeninger, men også av forlag, kulturkommentatorer, organisasjoner som Bokhandlerforeningen, Forleggerforeningen, Kulturrådet, Kulturdepartementet, i det hele tatt alle som arbeider innen det litterære feltet. I dette etablissementet veier DnF blytungt. Medlemskap i DnF gir prestisje. Det kan man mene mye om, men det er et faktum.

Da vi stiftet Forfatterforbundet vakte vårt opprør begeistring. Vi var heltene. Vi ble applaudert. Naturligvis har alle forfattere rett til å organisere seg!

Nå står kampen om likeverd. Dette slaget blir langvarig – det kan komme til å vare et tiår, kanskje to. Men det er like viktig. Først den dagen det litterære etablissementet likestiller serieforfattere, krimforfattere, selvpubliserende forfattere og det er like gjevt å være medlem av Forfatterforbundet som noen annen forfatterorganisasjon, er vi i mål i organisasjonskampen.

En ting er sikkert: Om 11 prosent av det samlede bibliotekvederlaget blir stående kommer vi til å kjempe i en bratt oppoverbakke i årene som kommer. Da vil alle – nærmest matematisk bevist – se at en barnebokforfatter, en dramatiker eller skjønnlitterær oversetter er verdt to ganger så mye som et medlem i Forfatterforbundet. Et medlem i Den norske Forfatterforening er verdt enda litt mer enn to-gangeren.

Om vi skal oppnå likeverd, må vi slåss. I spaltene, i eteren, i møter med andre foreninger. Vi må bruke de veiene gjennom politikk og byråkrati, som finnes for en rettferdig sak.

I Bok 365 ble vi kåret som «Årets bråkmaker» i 2018. Den tittelen bør vi kjempe om igjen. La oss ikke bli en del av etablissementet.

La oss ikke bli de stillfarnes forening. La oss være høyrøstet. La oss konstant hevde vår rett. 

Jan Ove Ekeberg