Fri ytring. Synspunktene som presenteres her er skribentens egne og samsvarer nødvendigvis ikke med Forfatterforbundets holdning.

Jeg har bodd i Norge i hele mitt liv, men har av en eller annen grunn alltid foretrukket å skrive på engelsk. Jeg liker variasjon og utforsker gjerne flere genrer—alt fra drama, suspense og thriller til erotikk i alle sine fargerike og forførende former, samt historiske romaner. Da min første bok, thrilleren Wild Hearted, ble fullført i 2012, var det derfor naturlig å vende meg mot det engelskspråklige markedet, og takket være sosiale medier fikk jeg mange forfattervenner i utlandet. Vi skrev og skrev, korrigerte hverandres manuser og indie-publiserte antologier sammen på flere internasjonale plattformer. Jeg overtok ofte utgiverrollen og kontrollerte hele prosessen fra manusskriving til publisering. Parallelt sendte jeg i løpet av årene et titalls egne manuser til amerikanske og kanadiske forlag, og de ble alle akseptert og utgitt, noe som for meg opplevdes som en bekreftelse på at jeg var en «god nok» engelskspråklig forfatter. Hvilken ubeskrivelig glede! Jeg levde i en helt spesiell verden, og trivdes med å selge bøker til alle klodens hjørner og motta månedlige royalties i japanske yen, indiske rupi, australske pund, meksikanske pesos …

Men, noe manglet—og jeg forstod etter hvert at det var det å bli anerkjent som forfatter i mitt eget hjemland. Jeg henvendte meg derfor til Den norske Forfatterforening i den hensikt å søke om medlemskap, men forstod straks av betingelsene på nettsiden deres at jeg ikke ville passe inn i deres lukkede klubb, en klubb for de store, en klubb for de utvalgte. Redningen ble den lille, ferske, men svært så entusiastiske organisasjonen Forfatterforbundet, som ikke bare tok imot meg med åpne armer, men tilbød et inkluderende felleskap og en arena for oss små forfattere i Norge som til tross for at vi ikke tilhører eliten ønsker å organisere oss og utveksle erfaringer. Det ble etter hvert også disket opp med en rekke gode medlemsfordeler.

Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig dette steget har vært for meg og hvor takknemlig jeg er for alt det arbeid ekte ildsjeler har lagt ned i forbindelse med oppstarten og driften av det nye forbundet. Endelig har jeg funnet den norske forfatterfamilien jeg har savnet. Borte bra men hjemme best, ikke sant?

 

Lea Bronsen,
norsk indieforfatter som utgir bøker på det engelskspråklige markedet med stor suksess