Eystein Hanssens innlegg under Forleggerforeningens Jubileumsseminar 18. juni 2020

Kjære forleggere, gratulerer med 125 årsdagen!

Kjære alle litteraturmennesker, hva er de viktigste elementene i en bærekraftig litteraturpolitikk – og hvilke utfordringer kommer vi til å se i tiden fremover? Det er store spørsmål, og som The New Kid on the Block kan det kanskje virke litt skummelt å skulle snakke for en slik viktig forsamling som dette, om noe så viktig.

Men så skummelt er det ikke. Helt siden Forfatterforbundet etablerte seg, har vi blitt møtt med åpenhet og tilgjengelighet fra forleggersiden, fra det politiske miljøet, byråkratiet og organisasjoner. 

Min glasskule er ikke større eller mer presis enn alle andres glasskuler, men jeg ser tre åpenbare ting: Vi kommer til å se en endring i hvordan litteratur blir skapt, hvordan den distribueres og hvordan den konsumeres. Det er radikale endringer.

Skal vi snakke om disse tingene, kommer vi ikke utenom strømming.

Strømmetjenestene treffer både spørsmålet om en bærekraftig litteraturpolitikk, og hvilke utfordringer litteraturfeltet står overfor i framtiden. Strømming er kanskje det viktigste vi kan snakke om når vi skal forsøke å planlegge for vår litterære framtid. 

Som leder av en fagforening er mitt mål at forfattere skal ha de beste inntekts- og arbeidsvilkårene de kan oppnå. Derfor mener jeg at strømming er en bra ting. Det gir folk tilgang på litteratur på en ny måte. Det gir også mange nye forfattere tilgang på et publikum de ikke ville nådd gjennom bokhandelen, der de kjente navnene dominerer på pallen.

Men, det er også utfordringer knyttet til strømming. I Norge har vi et etablert system for litteraturen. Myndigheter, forleggere og forfattere har funnet en balanse der bransjen mottar betydelige offentlige subsidier og nyter godt av særordninger, men som også forplikter gjensidig.

Og midt i dette på mange måter godt fungerende systemet, har bransjen – her må alle ta ansvar – latt nye bransjeaktører som strømmetjenestene få vokse helt fritt, uten at de møter de samme litteraturpolitiske forpliktelsene aktørene ellers i bransjen må følge. 

Er det ett område myndigheter, forleggere og forfattersiden nå bør ta grep, så er det at vi sammen trekker strømmetjenestene inn i den norske litteraturfolden. De er rett og slett for viktige til at vi kan la være.

Hvordan vil litteratur bli skapt i framtiden?

Det er gledelig å registrere at flere indieforfattere nå blir innkjøpt over innkjøpsordningen – en helt naturlig trend. Internasjonalt har indiebransjen etablert seg som en bærekraftig og profesjonell gren av litteraturen. En bok jeg selv holder høyt, James Halperins Sannhetsmaskinen, ble først publisert som indiebok. Den kjente filmen The Martian er et annet eksempel, basert på en indiebok av forfatteren Andy Weir, som opprinnelig publiserte historien som en blogg. Det samme gjorde for øvrig Charles Dickens, på begynnelsen av sin karriere. 

Jeg tror det bare et tidsspørsmål før en indieforfatter får en så stor suksess i Norge at man må se på dette med nye øyne. 

Jeg vil også nevne serieforfatterne. Få forfattere sprer mer lesing. Både salgstall og utlånsstatistikk fra bibliotekene forteller en tydelig historie, selv om også denne gruppen rammes av nedgang i papirboksalg. Vi har nå et avtaleverk på plass for serieforfatterne, som vi har forventinger til at også Forleggerforeningens medlemmer slutter seg til. Det vil være en god kulturpolitisk ambisjon.

En annen og viktig ambisjon bør være å legge til rette for bedre sosiale rettigheter for forfattere. I koronaens tid faller mange forfattere mellom to stoler. Tiltakene treffer ikke godt, og inntektstapene kommer kanskje først som følge av strukturelle endringer om et år eller to, for en yrkesgruppe hvor mange må erkjenne at de kommer til å bli minstepensjonister.

Forfatterens stemme skal være uavhengig, sterk, gjerne provoserende, men som alle aktører i denne bransjen er hun eller han avhengig av det samme som forleggere, bokhandlere og strømmetjenester: At det som blir skrevet og publisert faktisk blir lest og lyttet til.

Jeg runder av med å peke på at Norge er et lite språkområde. Litteratur er en identitetsbærer. Vi verner best om det når alle aktørene på litteraturfeltet jobber sammen, i litterær solidaritet med hverandre, uavhengig av sjanger, format og plattform. 

Fundamentet vakler
Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial