Publisert i Klassekampen 6. juni 2020

Forfatterforbundets inntog på den skjønnlitterærere arena er en avslørende historie. I en tid der skribentorganisasjonene burde stå sammen overfor presset litteraturen og forfattere møter både kommersielt, redaksjonelt og når det gjelder ytringsfrihet, ender vi i stedet med en smålig krangel om hvorvidt Forfatterforbundets medlemmer er «gode nok.» Så mye for solidaritet med egne fagfeller.

I Klassekampen 4. juni omtales vår kamp for å ivareta de lovfestede rettighetene våre medlemmer, opphaverne, har etter Lov om bibliotekvederlag. I denne saken er kun vår motpart intervjuet, representert ved NBUs leder Taran Bjørnstad, som bærer ordet på vegne av de organisasjonene som i halvannet år, og i strid med Kulturdepartementets vedtak, har tilbakeholdt midler Forfatterforbundet har lovfestet rett til å være med på å forvalte.

I samme avis gis PhD-stipendiat Line Elise Holmboe plass til kronikken «Kvalitet eller smak», der Holmboe gir sin vurdering av den statlige finansieringen av Litteratur-Norge, men hun kommer også med sin vurdering av Forfatterforbundets medlemmer og mener at vår inntreden på litteraturfeltet rokker ved fundamentet Norges litteraturpolitikk er bygget på. Store ord, men vi tar gjerne rollen med å rokke ved dette fundamentet. Ikke minst tatt i betraktning at Holmboe i sine synspunkter ser bort fra at alle opphaveres verk gjennom utlån i bibliotek og kopiering, er med å opparbeide vederlagene. Mener Holmboe at ikke alle opphavere skal få være med å styre dem, slik loven fastsetter? 

Det er vanskelig å lese Holmboes innlegg som noe annet enn et ekko av de argumentasjonen Forfatterforbundet allerede er møtt med fra medlemmene i NFOF. Ekstra tydelig blir det når hun gjentar en gammel følgefeil, at for å bli medlem i Forfatterforbundet er kriteriet et ISBN-nummer. Nei, det stemmer ikke. Sjekk kildene, Holmboe. Våre medlemskriterier er at du har utgitt minst ett skjønnlitterært verk og driver skjønnlitterær virksomhet i Norge.  

Oss har altså Holmboe aldri snakket med. Kunne det vært en idé? Eller mener hun som forsker ved OsloMET at forvaltningen av bibliotekvederlagsmidler skal overlates til en gruppe organisasjoner med egendefinerte profesjonskriterier og tøyelige holdninger til forvaltning av offentlige midler. Det er i så fall både arrogant og på tvers av bakgrunnen for og formålet med midlene.

I Holmboes kronikk merker vi oss også denne: «Slik det har fungert til nå, er du som forfatter ikke automatisk berettiget støtte gjennom bibliotekvederlagsfondet selv om bibliotekene kjøper deg inn og du blir utlånt i hopetall.”

Dette er en presis observasjon av et felt der skribentorganisasjonene har kunnet operere i sin egen boble, på armlengdes avstand fra departementet, og har dyrket sin egen virkelighetsoppfatning, hvor opphavere graderes og vektes, stikk i strid med opphavsrett og prinsippene som ligger til grunn i lovverket for øvrig. 

Heldigvis er det organisasjonsfrihet i Norge. Heldigvis har vi et departement som så klart. Forfatterforbundet har med sin forhandlingsrett til bibliotekvederlagsmidlene de samme rettighetene som de øvrige, skjønnlitterære skribentorganisasjonene. Vi er også tatt opp som medlem i de fleste andre rettighetsorgansisjoner på feltet.

Forfatterforbundet er ingen trussel mot kvalitet i litteraturen, mot prinsippet om solidaritet forfattere imellom, mot prinsippet om armlengdes avstand mellom myndigheter og de skribent- og kunstnerorganisasjoner som er utpekt til å forvalte kollektive midler. Tvert imot ønsker Forfatterforbundet å samarbeide med de øvrige skribentorganisasjonene, slik vi ønsker å gjøre med alle andre aktører i det norske og europeiske litteraturmiljøet. 

Det er på tide at deler av det norske, litterære miljøet innser at fortiden har innhentet dem. 

På vegne av Forfatterforbundet,
Eystein Hanssen, leder

Twitter: @eyshans

Forfatterlønn – hvordan overleve?
Jubileumshilsen til Forleggerforeningen
Social media & sharing icons powered by UltimatelySocial