Innledende kommentar

Ved siden av å bidra til å utvikle god skjønnlitteratur, er gode og forutsigbare inntekter, forsikringsordninger og pensjonsforhold, de viktigste anliggender for Forfatterforbundet. Dette er nedfelt i vår formålsparagraf og ligger i bunnen av alt vårt arbeid.

Ved siden av å bidra til å utvikle god skjønnlitteratur, er gode og forutsigbare inntekter, forsikringsordninger og pensjonsforhold, de viktigste anliggender for Forfatterforbundet. Dette er nedfelt i vår formålsparagraf og ligger i bunnen av alt vårt arbeid.

Vi beskrev vårt mål på dette området i vårt innspill til Kulturmeldingen.  

«Om 20 år er forfatteres inntektsforhold tryggere og mer forutsigbare enn i dag. Forfatteres forhandlingskraft må styrkes, inntektsfordelingen må bli mer balansert, og forfattere må sikres de viktige inntekts- og trygdekomponenter som er normale i det vanlige arbeidslivet. Det er et tankekors at skapere av kultur, som forfattere, ikke automatisk er sikret de rettighetene og den økonomiske tryggheten som fast ansatte i vår bransje nyter godt av.»

Dette står naturligvis fast, men med det ønske at vi får til dette langt tidligere. Departementets initiativ nå gir håp om en slik fortgang.  

Forfatterforbundet er som departementet vet, en nystiftet forening og drives inntil videre på dugnad. Det følgende vil derfor ganske sikkert være mangelfullt, også fordi området «inntektsforhold» er et av de mest krevende forsknings- og statistikkområdene ekspertene beskjeftiger seg med. Se også om dette under punktet «Avsluttende kommentar».

Departementet er naturligvis kjent med dette, men vi minner likevel om at skjønnlitterære forfattere er selvstendige næringsdrivende, ofte registrert med et enkeltpersonforetak. Slik er det innen flere grupper av kunstnere, så dette er ikke noe særsyn, men det reiser spesielle problemstillinger.

Svært ofte, om ikke som oftest, har skjønnlitterære forfattere et fast arbeid ved siden av skrivingen, også dette slår ut for hvordan den litterære virksomheten best kan belønnes.

Inntektene fra litterær virksomhet er for de fleste royalty, stipend og diverse oppdrag, som foredrag og lignende. 

Alt dette skiller våre inntektsforhold fra inntektsforholdene til en fast ansatt lønnsmottager.

Det er også slik at et individs økonomiske situasjon bestemmes av en rekke forhold som ikke normalt anses som inntekt. Dette kan være sosiale ytelser, skatt, utgifter til inntektens erverv og mere. Vi vil i det følgende drøfte alle disse forholdene.  

Forfatteres inntekter

Royaltyer den litterære hovedinntekten til de fleste forfattere. Størrelsen på denne settes, som departementet vet, i forhandlinger og ligger utenfor departementets virksomhetsområde. Det vil likevel være viktig å utrede hvordan bokkrona fordeles og om det vil svekke bokmarkedet om forfatterne får en høyere andel av denne. Herunder virkningene av en justering til forfatterens fordel av de trinnene som er avtalt ved høyt salg. 

Dette bør gjøres for alle plattformer for skjønnlitteratur. Det kan synes som e-boka, som jo koster forlagene langt mindre enn papirboka, bør ha høyere royalty enn tilfellet er i dag. Kanskje aller viktigst er det å se på de nye strømmetjenestene. Strømmetjenester for lydbøker er den raskest voksende distribusjonsformen for litteratur. Denne formen for konsum av bøker kan bli så viktig at den kan ta over for betydelige deler av boksalget. Dagens royalty på 10,- kr pr. lesing for forfatteren innebærer kan føre til en betydelig nedgang i inntektspotensialet, skulle strømmebøkene «ta over» for deler av det tradisjonelle bokmarkedet. 

Vi spør om det er en rimelig balanse mellom leverandørenes inntekter og forfatterens? Det kan virke som dette markedet er særlig lukrativt, tatt i betraktning den interessen de to konkurrentene Fabel og Storytel viser for å skaffe seg kontrakter.

Kunnskap om dette vil være særdeles nyttig for å styre utviklingen i riktig retning og rette opp eventuelle svakheter.

Stipendordningene er særdeles betydningsfulle. Som tidligere nevnt er mange skjønnlitterære forfattere avhengig av annet arbeid og stipendene gir disse forfatterne mulighet til «frikjøp» for å jobbe konsentrert med skriving. I et lite språkområde som vårt har dette også stor betydning for å utvikle nye talenter og høyere kvalitet på litteraturen. 

Som departementet er kjent med, har vi igangsatt et arbeid med å utvikle en egen stipendordning, slik at vi står klar med nødvendig organisering og kompetanse til å forvalte de midlene vi eventuelt kan komme til å motta når departementet eventuelt anerkjenner oss som en representativ organisasjon.

I den forbindelsen kan vi alt nå si at ordningene i stor grad vil bli innrettet mot prosjekter. I de tilbakemeldingene vi får fra egne medlemmer, og andre forfattere, kan det virke som om dette er det mest presserende behovet. I tillegg meldes det inn ønsker om rene støtteordninger, f. eks. til oppgradering av teknisk utstyr, til bøker, reiser og research, samt en ordning for kjøp av redaktørtjenester for selvpubliserende indieforfattere. Også dette vil vi vurdere nøye.

E t annet problem som meldes inn er oversikt. Vi oppfordrer derfor departementet til å ta initiativ til opprettelsen av en felles plattform for kunngjøringer av alle tiltak og støtteordninger, som departementet bidrar til. Vår erfaring er at mange forfattere ikke vet hvilke muligheter til stipend som foreligger og hvordan de kan søke på disse.

Når det gjelder stipendordningene har Forfatterforbundet også et spesielt anliggende, i det mange av våre medlemmer i praksis har vært avskåret fra stipend, generert blant annet gjennom utlån på bibliotekene. Vi skal ikke gå i detalj, da vårt synspunkt på dette er velkjent for både departementet og de øvrige skjønnlitterære organisasjonene.

Men vi vil likevel understreke at staten, ved departementet, må være en garantist for at intensjonen i Lov om bibliotekvederlag ivaretas etter demokratiske prinsipper. Vi påpekte dette allerede i vårt innspill til Kulturmeldingen: 

«Alle organisasjoner som representerer opphavspersoner, må få være med å bestemme hvordan bibliotekvederlagsmidlene og andre midler skal benyttes. Videre må forfattere av alle typer litteratur få en reell mulighet til å motta vederlagsmidler.»

Innkjøpsordningen har vært under vurdering og er noe endret, både formelt og praksis er muligens også noe mer restriktiv. Et spørsmål har vært om ordningen bør begunstige alle typer litteratur, eller om den bør gjøres smalere. 

Vårt syn her er at innkjøpsordningen med fordel kan gjøres bredere og gjenspeile utlånene på bibliotekene. Forfatterforbundet kan ikke skjønne annet enn at det er feil å ha et regelverk som i praksis holder serielitteraturen utenfor innkjøpsordningen, all den stund disse bøkene utgjør en betydelig del av bibliotekenes utlån.

Som for tilfelle med royalty, bør det også utredes om fordelingen av midlene fra innkjøpsordningen mellom forfatter og forlag, bør endres. Det virker ikke rettferdig at forfatteren skal ha en mindre inntekt av salget til staten, gjennom innkjøpsordningen, enn øvrig boksalg.

Sekundære inntekterfra diverse oppdrag, som foredrag, bokbad og lignende utgjør en viktig tilleggsinntekt for mange skjønnlitterære forfattere.

Her kan staten bidra direkte gjennom å utvide inntektsmulighetene. I vårt innspill til Kulturmeldingen skrev vi dette: 

«Tilskuddet til bredden av litteraturfestivaler over hele landet bør økes. Litteraturfestivalene, der lesere og forfattere møtes, bidrar sterkt til å opprettholde interessen for norsk språk og litteratur.

Folkebibliotekene er i stor grad prisgitt kommunestyrene i hver enkelt kommune. Mange skolebibliotek er lagt ned eller baserer seg på donasjoner fra ansatte og foresatte. Midler til skolebiblioteker er mange steder nesten lik null. Staten må, gjennom øremerkede midler, reversere denne trenden.

Skolebibliotek med ny og oppdatert litteratur er viktig hvis vi skal klare å stimulere til bedre leseferdigheter blant elevene. Dette bidrar til å knekke lesekoden hos både etnisk norske og fremmedspråklige elever.

Kulturdepartementet bør understreke betydningen av å skrive skjønnlitterære tekster i grunn- og videregående skole. Kulturdepartementet bør videre påvirke Utdanningsdepartementet til å gi skjønnlitterære eksamensoppgaver.

En større del av Den kulturelle skolesekken bør øremerkes litteratur. Det bør stimuleres til flere forfatterbesøk innenfor alle sjangre for å øke skrive- og leselysten blant elevene. På ungdomstrinnet er det tradisjonelt bare ungdomsforfattere som hentes inn i klasserommene. Vi mener det bør åpnes for at forfattere av alle typer voksenlitteratur kan besøke 10. klasse.»

Disse forslagene er etter vår mening begynnelsen på en god sirkel, i det de ikke bare bedrer forfatteres inntektsmuligheter og dermed også mulighetene for økt skjønnlitterær kvalitet, men også fremmer forståelse for litteratur og økt leselyst.  

Forfatteres utgifter

Her er det mye vi kunne ha tatt tak i, for det er naturligvis slik at en forfatters økonomiske situasjon er summen som blir igjen når utgiftene til ervervet er fratrukket. Også denne selvfølgeligheten regner vi med at den forestående undersøkelsen vil ta hensyn til. 

Vi vil likevel påpeke ett punkt som trolig angår våre medlemmer i større grad enn tilfellet er for de øvrige skjønnlitterære organisasjonene. Nemlig de kostnadene indieforfattere har med å melde inn bøker til innkjøpsordningen. I mange tilfeller fortoner dette som det rene sjansespill.

Store forlag melder opp og sender 770 bøker, og får betaling for bøkene i etterkant, dersom ikke boken nulles. Små forlag kan melde opp for 10 000,- kr. uten å sende inn bøker, men 10.000 kr er uforholdsmessig mye for en indieforfatter. Som kjent er det også et krav at manus er gjennomgått av redaktør og dette kan også være en betydelig kostnad. 

Vi har ingen innvendinger mot redaktørkravet. De av våre medlemmer som publiserer gjennom egne forlag er like opptatt av kvalitet som den øvrige medlemsmassen, men det kan være grunn til å se på både beløpet og den faren indieforfattere har til å tape det hele.

Det er viktig at indieforfattere kan melde opp verk til innkjøpsordningen. Uten innkjøp er forfatteren i praksis utestengt fra stipendmidler. Innkjøp har også mye å si for invitasjoner til festivaler og annet. Det er viktig også av hensyn til den litterære utviklingen. Det er langt fra sikkert at hverken dagens eller morgendagens viktigste stemmer publiseres på et av de store forlagene.

Etter vår mening bør beløpet derfor reduseres betydelig og det bør samtidig være slik at pengene tilbakeføres forfatteren om verket ikke antas. 

Forfatterforbundet mener videre at vurderingen av manus til innkjøpsordningen bør gjøres anonymt, slik at små forlag og ukjente forfattere ikke blir diskvalifisert av ikke-litterære årsaker. 

Forfatterne og velferdsgoder

Som nevnt skiller forfatteres inntektsforhold seg på flere vis fra dem som gjelder fast ansatte. Det er også tilfelle når det gjelder offentlige velferdsgoder som sykepenger og pensjon.

Som andre skattebetalere er forfattere naturligvis med i Folketrygdens ordninger, men har i dag ingen opptjeningsmulighet til tjenestepensjon, og mange heltidsforfattere opplever derfor et kraftig inntektsfall om de må leve av pensjon. 

Heller ikke AFP-ordningen, som nå omfatter nær hele arbeidsstokken, vil alle forfattere ha utbytte av, siden vi er næringsdrivende. Dette oppleves som spesielt urettferdig siden forfattere betaler ordinær inntektsskatt og dermed bidrar til egen opptjening til ordningen, som altså betales med 1/3 av den enkelte, 1/3 av arbeidsgiver og 1/3 av staten.

AFP er dermed en ordning som forfattere er med og betaler for, men som vi i liten grad kan nyte godt av. 

Et tredje problem er sykelønnsordningen: 

Mange forfattere har ujevn inntekt, noe som skaper problemer med sykepenger, da NAV regner grunnlag etter siste måned og fra inneværende år også de to forutgående månedene. En del forfattere, som arbeider med å planlegge eller skriver nye manus, har ikke fått sykepenger, fordi de ikke har hatt inntekt i de siste månedene. Og opprette et AS er heller ikke noen sikker løsning på problemet, fordi den ujevne inntektsstrømmen ofte blir kompensert ved å ta ut en lav månedlig lønn i perioder med liten inntektsstrøm.

Frilansere har som kjent mulighet til å sykeforsikre seg opptil 6G via NAV. En del gjør dette, noen foreninger hjelper medlemmer med slik forsikring, men vårt inntrykk er at dette er et mindretall.

En løsning er å endre regelverket slik at beregning av sykepenger tar utgangspunkt i en mye lenger inntektsperiode enn noen få måneder.

Forfatterforbundet innser imidlertid at å endre pensjonsordninger og andre offentlige velferdsgoder har mange virkninger. Vi avstår derfor inntil videre fra å uttale oss bastant om hvordan dette kan løses, for bedre å gi skjønnlitterære forfattere de samme rettighetene som de fleste andre tar som en selvfølge. 

Men vi vil som forbund arbeide for å utforske dette feltet videre og jobbe for forbedringer vedrørende sykelønns- og pensjonsordninger. Derfor vil vi sterkt oppfordre departementet til å ta med også disse sidene av skjønnlitterære forfatteres inntektsforhold i sin undersøkelse.

Det er gledelig at også andre fagorganisasjoner, ikke minst LO, nå retter søkelys mot dette. Det blir stadig flere selv-sysselsatte i vårt arbeidsliv, ikke minst innen kunst, og det må derfor legges bedre til rette for at vi får del i ordinære offentlige ytelser.

Vi vil også arbeide, i samarbeid med andre kunstnerorganisasjoner, for å styrke kompetansen om entreprenørskap og kunnskap om rammevilkår og sosiale rettighetene, blant selvstendig næringsdrivende kunstnere.

Avsluttende kommentar

Vi kan få et bilde av forfatternes inntektssituasjon via statistikk. Inntektsstatistikk krever imidlertid spesialisert kompetanse og i Norge er det fagmiljøet ved Statistisk sentralbyrå som gjør dette for alle grupper lønnstakere. Forfattere har spesielle inntektsforhold, men det har omtrent samtlige andre inntektsgrupper i Norge også. SSB har utarbeidet metoder for å fange opp særegenhetene og lage statistikker som likevel gjør det mulig å sammenligne grupper.

Den forrige kartleggingen av forfatteres inntektsforhold ble gjort i «Kunstnerundersøkelsen» av Telemarksforskning i 2013. Den dannet et grunnlag for rapporten «Kunstens autonomi og kunstens økonomi», utgitt i 2015. Dette er nå gamle tall. 

For å kunne gi en informert behandling av forfatteres inntektsforhold og de tiltak som derav vil være best, trengs det oppdaterte tall, og tall som er sammenlignbare med andre inntektsgrupper. Her blir det metodiske avgjørende. SSB har både metodene og kompetansen til å lage en inntektsoversikt som gir et godt bilde av hvor forfattere står økonomisk.

Når KUD nå prisverdig går i gang med å lage et godt faktagrunnlag for det videre arbeidet med å forbedre forfatteres økonomi, vil Forfatterforbundet sterkt anbefale at Statistisk sentralbyrå får oppgaven med å lage inntektsstatistikken. 

Avslutningsvis vil vi takke for at vi fikk fremme vårt syn på disse viktige spørsmålene. Vi ser frem til et videre samarbeid med KUD og våre søsterorganisasjoner for å bedre inntektsgrunnlaget og dermed mulighetene for å utvikle norsk skjønnlitteratur og dramatikk videre.

Forfattere bidrar til samfunnsutvikling gjennom å belyse, beskrive og kritisere. Forfattere er viktige talerør for de svake i samfunnet, grupper under press og kan være katalysatorer for viktige og definerende debatter om samfunnsutviklingen. Forfattere bidrar til kunnskapsspredning, holdningsendring, historisk forståelse, intellektuell bevisstgjøring og mere.

Det arbeidet som departementet nå setter i gang har derfor konsekvenser langt utover å sikre de skjønnlitterære forfatterne en romsligere økonomisk hverdag.  

Vennligst, for styret i Forfatterforbundet

Jan Ove Ekeberg, leder